Kan jeg legge oppveksten bak meg?  Her er 7 konsekvenser av mangelfull omsorg i oppveksten  

En vanlig misforståelse,  er at man har hatt en "vanlig familie og oppvekst" og derfor konkluderer med at den har vært "normal eller grei".   MEN ... Det som er viktig, er den følelsesmessige omsorgen. Selv om de fleste har vokst opp i "vanlige familier", så har vi alle hatt svært ulike erfaringer med høyst ulike omsorgsgivere. Det som er viktig, er det følelsesmessige klimaet du vokste opp i. 

Det er en vanlig oppfatning at man kan legge vonde erfaringer bak seg og gå videre. 

Men som psykodynamisk terapeut, ser jeg hver dag at oppveksten former oss i veldig stor grad. Og når vi som voksne har følelsesmessige plager, så er dette et signal til oss,  om å finne ut av hvor det trykker.

Når folk får innsikt i hvordan de ble formet, og i egen psykiske dynamikk, så gir det frihet til å tre ut av formingen og finne bedre måter å føle, tenke, oppfatte og være på. Da løses problemet i dybden, og dette  gir mange en MYE bedre livskvalitet.

Våre erfaringer er med oss i nåtid, selv om vi ofte ikke er klar over det. Det er ubevisst! 

Hvis du for eksempel stadig føler deg trist og lei - så utforsker tristheten i terapi ... hva er det som gjør deg så trist? Det kan være så mangt. Men uten at du tar dette med roten - så ligger det jo der og gjør deg trist....

I mer korttids terapi, så fokuseres det ofte på å endre på tankene og milne symptomene. Dette kan være til god hjelp, om det er det du ønsker.  Men jeg opplever igjen og igjen, at når problemet ligger dypere, så vender de ofte tilbake. Derfor kommer folk gjerne hit, etter at de har hatt andre runder med terapi først. 

Mange opplever å ha vansker og problemer med seg selv følelsesmessig og/eller i relasjoner. Det gjør vondt. Men disse har gjerne et opphav og en mulighet for løsning.  Oppvekstens forming er man ofte blind for, selv om andre ser det - vi ser det ikke selv. Dermed er vi fanget. Da kan terapi gi innsikt og mulighet for positiv endring. 

Når man har fått lite eller dårlig omsorg i oppveksten så:
1. Blir man gjerne lite omsorgsfull overfor seg selv (og andre) - fordi man har oppveksten som en indre modell som man handler ut fra. Man er gjerne blind for hvor lite omsorgsfull man er - fordi man tror det man er vant med, er normalt og bra (noe mangelfull omsorg ikke er). 

2. Har man gjerne en utrygg tilknytningsstil, dvs at man ikke fungerer optimalt følelsesmessig og relasjonelt. Mens noen blir unnvikende, så blir andre gjerne det motsatte. Gode relasjoner krever at man har et trygt forhold til egne og andres følelser og behov, og at man kan møte hverandre på en god måte. Dette blir vanskeligere når man har gjort mange følelsesmessige tilpasninger i oppveksten. 

3. Man forventer som oftest å bli møtt på samme måte som man ble en gang. Om man ble dårlig behandlet, så forventer man det nå. Da kjører man på et program hvor man ser det man ser etter, og ikke legger merke til at man er i nye omgivelser med nye muligheter nå. Nok et område, som man gjerne er blind for. 

4. Ubearbeidede vonde opplevelser kan til enhver tid aktiveres gjennom rette stimuli. Derfor blir man lettere trigget, og overveldet i nåtid. Og det kan igjen gi vonde følelser, tanker og handlinger. 

5. Man har gjerne utviklet en væremåte, som var til det beste da. Men som voksen så blir dette et rigid fengsel. Som Isdronningen, Snill Flink Gutt, Urokråken, Sjarmøren, Lurendreieren og andre slitsomme roller. Rollene kan ha gode sider også. Men problemet er, at man ikke har et valg. Det er ingen fleksibilitet her. Du er fanget. 

6. Man gjentar uheldige relasjonsmønstre, som man virkelig vil ut av. Som å treffe en partner som er utro igjen og igjen. Treffe nok en person som ikke er klar for å forplikte seg i et forhold. Som å bli til en omsorgsgiver som aldri får omsorg selv. Det finnes så mange varianter her, at det ikke går å ramse de opp. 

7. Man får gjerne en lav selvfølelse. Dvs en følelse av å ikke være god nok, ikke verd like mye som andre osv. Dette gir utfordringer i mange former, i hverdagen. Når man ikke følte seg elsket - så blir det vanskelig å elske seg selv. Men å elske seg selv først - er grunnlaget for å elske andre, og bli elsket tilbake. 

Det er vanskelig å reparere en lav tro på seg selv gjennom noen tankeøvelser. Istedet så trenger mange, å møte seg selv på en dypere måte i terapi. Gjerne over noe tid. 

Problemet med å legge ting bak seg, er at man skyver vonde erfaringer ut av bevisstheten. Da er fortsatt de vonde opplevelsene der, men de lever sitt eget liv i skyggen. Om du har det slik, så vil du merke at du stadig befinner deg i disse vanskelige sporene. Men vit at det finnes veier ut av dette - du kan få det godt! 

Ønsker du å drøfte din situasjon? Ta gjerne kontakt med meg for en time! 

Vennlig hilsen Åse Wegerif, reg. Psykoterapeut (BACP)