Personlige grenser

Grenser er som gjerder. De kommer i ulike farger, høyder, tettheter og fasonger.  Noen har en liten nedtrødd hekk, som aldri får rom til å vokse opp. Mens andre har et høyt, avskrekkende gjerde som holder alle ute. Heldige er de som har et velfungerende, passe stort gjerde, som virker inviterende, men som kan stenges igjen og låses når det trengs. 

Grenser regulerer avstanden til andre mennesker. Innenfor er selvet. Utenfor er den andre. Grenser er noe som modelleres og læres i relasjoner, ofte de nære relasjonene i familien.

Hva lærte du om grenser i oppvekst familien din? Hvordan var grensene? Mens noen familier har lite uttalte og klare grenser, har andre det motsatte med mange mer eller mindre uttalte regler for hva som er akseptabelt og ikke, blant familiemedlemmene. Disse formende relasjonene virker inn på hvordan man fungerer og hvilke forventninger man har senere, gjerne til en partner og egne barn. Også i relasjoner mer generelt. Når er grensene dine idag sterke og tydelige, og når er de mer sårbare? 

Å gjemme seg inne bak et sterkt avvisende ytre, kan fungere ved å virke avskrekkende og slik kan et sårbart menneske holde andre på avstand. Men etterhvert blir det ensomt der inne. 

Mangler på erfaringer med å kunne få sette grenser, gjør at mellom menneskelige grenser kan bli usynlige og vanskelige å tyde. Dermed blir det vanskelig å skjønne når andre trør over ens grenser, eller når en selv trør over andres grenser. 

I psykoterapi er grenser ett av mange elementer som det arbeides med. For grenser er viktige - for at du skal ha det godt i deg selv - og i relasjoner med andre.

Mange finner grenser vanskelig, men slik trenger det ikke fortsette å være.